ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG HELLIGÅNDEN

  ALLE TINGS OPPHAV OG FULLENDER 

Hellige Trifon Skita er en del av DEN ORTODOKSE KIRKE I NORGE, og er tilknyttet

Hellige Nikolai ortodokse menighet i Oslo (Tvetenvn 13, 0661 Oslo) www.ortodoks.com

(Paris-Exarkatet for Ortodokse menigheter av russisk tradisjon i Vest-Europa i Konstantinopels Patriarkat).

Skitaen er et lite kloster som befinner seg på Skabland øverst i Hurdal (Skrukkelia) 13,5 km fra Lygna på rv 180 mot Hurdal, og 13,5 km på rv 180 fra Hurdal kirke mot Lygna.

Klosteret står for de klassiske ortodokse monastiske idealer tilpasset de praktiske omstendighetene.

Kosterets igumen er f. arkimandritt Johannes, som også er forstander for hl. Nikolai menighet. Munkediakon f. Serafim produserer bl.a. bivokslys til bruk ved bønn og i kirken, og han gjør liturgisk tjeneste i hl. Nikolai menighet.

Foruten bønnen er det litteratur som er vårt fremste virke. Vi utgir tidsskriftene ORTODOKS RØST og TABOR, samt bøker og hefter. Skitane arrangerer også kurs, seminar og retrett.

Ta kontakt med oss pr.:

brevpost: Hellige Trifon Skita, Skabland, 2090 Hurdal

telefon: 63 98 96 80

e-post: johannes.johansen@sensewave.com

Den hellige Trifon

Ubestridelige historiske opplysnin­ger om hl. Trifon er meget spar­somme, hvilket sannsynligvis kommer av at han stammet fra beskjedne  kår og at hans arbeide syntes ganske ubetydelig i forhold til det store russiske rikes oppblomstring på den tiden. Men mange opplys­ninger kan hentes fra "legenden" om ham, som ikke er uten betydning selv om de ennå ikke er bekreftet arkeologisk eller på annet vitenskapelig vis.

Mitrofan, som skal ha vært Trifons dåps-navn, ble født i en prestefami­lie i den lille byen Torzhek i Nov­gorod-området omkring 1495. Som de fleste fikk han ikke noen skolegang, det hadde ikke en småby-prest anled­ning til å gi sin sønn, men han lærte å lese og skrive av sin far og hjelp ham senere i kirken som opple­ser og sanger. Det fortelles at det var en tekst fra morgen­gudstjenesten som gav inntrykk på ham og som in­spirerte ham til å søke mot det monastiske liv. - I Novgorod hadde han alle muligheter til å høre handels- og fangstfolkenes beretnin­ger om det ugjestmilde og farlige landet ved Ishavskysten og om de "ville" men­neskene som bodde der. Ifølge legenden fikk han en åpenba­ring hvor Kristus befaler ham å reise opp til dette "hungrende og vansmektende land" for å forkynne evangeliet. - Han reiste dit mens han ennå var forholds­vis ung. Som mange andre, reiste han helt på eget initiativ, uten noen som helst mi­sjons-organisasjon i ryggen, ikke utsendt av noen. - Vi må kunne regne med at han har reist sammen med en gruppe handels- eller fangst-folk. Han gjorde seg kjent med forholdene der mens han sannsynligvis arbeidet for en handelsmann, men i stedet for å reise tilbake til Novgorod sammen med ekspedisjonen, forble han der oppe i nord. Han lærte seg etter hvert noe av språket og begynte å forkynne kristentroen.... Det må ha vært i begynnelsen av 1520-årene han reiste dit, for i 1524 har han byg­get sin egen tømmerkoie i nærheten av Petshenga-elven.

Hans forkynnervirksomhet bar tyde­ligvis frukter etter en tid, for i 1532 kom en delegasjon til erkebis­kop Makarij i Novgorod for å be om antimins (nødvendig alterklede med innsydd relikvie) for Nattverdsfei­ring og prester som kunne innvie kirke og døpe folk. Denne erkebiskop Makarij var en av tidens lærde menn, han hadde interes­se for misjon og hadde tidligere hjulpet misjonærer. Også nå viste han sin velvilje. - Leder for denne delega­sjonen skal ha vært Mitrofan. Med seg tilbake hadde delegasjonen et brev med erkebisko­pens velsignelse til misjonsvirk­somheten, materialer og tømmermenn til å bygge kirke. I Kola (byen som nevnes allerede år 1264) var der en kirke, men det var meget langt bor­te. En kirke ble bygget ved Petshen­ga-elven til ære for "Den Hellige Treenighet", men den ble ikke innvi­et før i 1533 da presten Ilia kom fra Kola for å døpe de av samene som tok den kristne tro. Samtidig viet han Mitrofan til munk med navnet Trifon.

I 1530-årene begynte det å danne seg et lite broder­skap rundt Trifon, et kloster i sin spede begynnelse.

Trifon og hans feller bodde i nærhe­ten av Treenighets-kirken ved Petsh­enga-elven, hvor Treenighets-kloste­ret senere oppstod.

Betydning for klosterets dannelse fikk en langvarig hungersnød som herjet i nord-Russland en 7-8 års tid på slutten av 50-årene og begyn­nelsen av 60-årene.

Trifon begav seg sammen med en del av folkene sine og Feodorit fra Solovki sydover i det egentlige Russland for å samle matvarer til den sultende befolkningen. I flere år vandret de fra by til by og andre steder hvor det var noe å hente. Varene sender de tilbake med folk fra følget, etter hvert som de fikk samlet store nok "sendinger". I 1556 kommer de til Moskva hvor de får treffe tsar Joann (Ivan) IV. - "den grusomme" - og hans sønn, tsar­evitsh Fjodor.Resultatet av møtet med tsaren ble et "gavebrev" hvor klosteret får rett til statens skatter, avgifter og rettighe­ter i området hvor skol­tesamene bodde. Hvorvidt brevet er ekte eller ikke, kan diskuteres.

Trifon var en utrettelig kirkebyg­ger, om enn hans kirker var ytterst beskjedne. I 1565 bygde han Boris og Glebs kirke ved Pasvik-elvens vestre bredd. Den ble skoltesa­menes viktig­ste kirke. Den var en enkel tømmer­bygning bestående av tre deler: forrum, kirkerum og alterrum. Denne gamle kirken stod helt opp i vårt århundre, da den brant ned i 1944. På slutten av forrige århundre ble det bygget en større og staseligere kirke ved siden av den opprinnelige, og denne nye kirken står fremdeles og er blitt resturert og tatt i bruk igjen for kun få år siden. Videre bygde han antakelig samme år det lille bedehu­set eller kapellet til ære for den hellige martyren Georg i Neiden, og det er det eneste som fremdeles står igjen av det som hl. Trifon bygde.

Trifon, som ikke var prest, var aldri formelt leder av klosteret sitt, selv om han var dets åndelige fader. Senere trakk han seg tilbake i "ødemarken" syd for klosteret, hvor han bygde en liten hytte og et kapell til ære for Guds Moders Hen­sovelse. Her levde han i ensomhet og bønn og askese inntil sin død i 1583. Da var alle skoltesamene kris­tnet.

Klosteret i Petshenga var lite og ubetydelig i større sammenheng.  Den hollanske handelsmann Simon von Salingen beretter at det i 1565 var 20 munker og 30 legbrødre i kloste­ret, som da ble ledet av prestmunken Gurij. Ytre sett lignet det nok mest på en stor bonde­gård eller en liten landsby med kirke. Ingen forsvarsve­rker kunne beskytte dem da den svensk-finske banden under ledelse av Pekka Vesainen på juledag 1589 angrep dem, brente ned hele kloste­ret og drepte de 116 menneskene som befant seg der. Et dokument fra kommandanten på Vardøhus med rapport om denne ulykken finnes i det norske Riksarkiv.

Petshenga-klosteret etter ødeleggel­sen i 1589

Ødeleggelsen av klosteret i 1589 tilintetgjorde så godt som alle dets ressurser. Klosterets egentlige eksistens strakk seg således  kun fra 1556 til 1589, altså 33 år. Men klosteret ble ikke strøket av ma­trikkelen, og det ble forsøkt gjen­opprettet noen ganger. En gang i nærheten av Kola i 1619, og her bodde det 13 munker i 1701, men "opplysningstiden" hadde gjort sitt inntog i Russland under keiserinne Katarina II og Anna som ønsket  å svekke kirken i forhold til staten. Og klostrene var kirkens forposter og det religiøse livs sentra. Derfor ble over en tredjedel (ca.450) av alle klostre i Russland stengt, deriblant også "Nye Kola.Petshenga-klosteret" i 1764. På stedet for det opprinnelige klosteret ble det reist en kirke til minne om hl.  Trifon, og over hans grav ble det bygget en kirke til ære for "Kristi innbærelse i tempelet".  

Slik var Petshenga-klosteret stort sett en branntomt fra 1589 og frem til 1880-årene, da det ble gjort forbere­delser til å gjenreise det gamle klosteret. Det nye klosteret ble, liksom det gamle, noen tømmer­hus rundt en kirke. I 1917 hadde klosteret 30 munker, og det eksis­terte til 1939 da vinterkrigen mel­lom Sovjetunio­nen og Finland endte med at Finland måtte avstå bl.a. denne del av sitt territorium til Sovjetunionen. Klosteret ble flyttet og i praksis nedlagt. Den siste munken, fader Akakij, døde 110 år gammel i 1984.

St.Georgs kapell i Neiden

Dette har spesiell betydning som det eneste som står igjen av det som hl.Trifon bygde, etter at de hl. Boris og Glebs kirke brente i 1944. Det har også spesiell betyd­ning som Nord-Norges eldste trebygning og som det eneste ortodokse gudshus her i landet som er bygget som sådant. Kapellet er så beskjedent, både i størrelse og utseende, at J. A. Friis kun omtaler det slik i sin bok: "Ogsaa i Neiden staar det en liden Hytte, som 2 derboende Skoltelapfamilier har givet Navn af Kapel".  Det ligger på en liten høyde ved Neiden-elven, neden­for Skolte-fossen og Trifons-kulpen, som var det gamle dåpsstedet ifølge tradisjo­nen. Rundt kapellet er det gravplass med et par gamle kors, en liten "klokke­støpul" er satt opp på ved ka­pellets ene side, og et tradisjonelt gravmonu­ment i tømmer er reist på dets andre side av Kirkeforeningen i 1996. Rundt gravplas­sen er det et pinnegjerde. Nedenfor brer skolte-jordet seg med noen få gamle huser, restene av skoltebyen.

Kapellet er ikke bygget til litur­gisk gudstjeneste, men heller som bede­hus og gravkapell. Under liturgiene står "menigheten" utenfor, og om været tillater det, flyttes alteret utenfor og hele gudstjenesten foregår foran kapel­let.

Trifons-hulen

På norsk territorium finnes også en annen helligdom med tilknytning til hl. Trifon. Ved Elvenes går det en hule inn i fjellet ved fjorden. Her var det vanlig at skoltene gikk inn for å be litt før de dro ut på fis­ke. Den er ca.2 m. høy, 2 m. bred og 2,5 m. dyp. Her skal Trifon ha blitt reddet da shamanene jaget ham og ville ham til livs. Siden har den blitt betraktet som en helligdom. Keilhau skriver i 1831 om hulen "til hvis Indgang man må klatre nogle Alen opad den næsten lodrette Klippevæg, mødte først en grov Lærredsdug  som Forhæng, derefter Helligdommen selv, som bestod i et lidet Maleri, forestillende en Gudsmoder, samt i et derunder hængende hvidt Klæde med et gyldent brod­eret Kors. Foran Billedet stode tvende smale Voxlys". I forbindelse med besøk av en russisk stor­fyste her i 1870 ble hulen pusset opp og en "alter­tavle" ble tatt inn her, hvor det nevnte ikonet ble anbragt. Intet av det er bevart til vår tid, men da St.Georgs kirkeforening i Neiden ble organisert, ble også tradisjo­nen i forbindelse med Tri­fons-hulen gjen­opptatt. Her ble anbragt et ikon og det ble forrettet andakt her.

Fortsettelsen

De norske Neiden-skoltenes historie er ikke slutt. For i 1992 ble søn­nene til Jogar atter innlemmet i sine fedres kirke, og med dem har det senere kommet flere. Rundt St. Georgs kapell i Neiden er det opp­rettet en "kirkefor­ening" som omfatter representanter for begge skoltefor­eningene der: "Skoltene i Norge" og "Østsamene i Neiden" og er filial av hl. Nikolai menighet i Oslo. Kirkeforeningen har ansvar for kapellet og organi­serin­gen av gudstje­nester der. Ivan Ivano­witz, sønn av Jogar Ivanowitz, ble valgt som første starost og Mikit Ivano­witz, likeså sønn av Jogar. til sekretær. De årlige gudstje­nester ledes av av pre­steska­pet for hl. Nikolai menig­het i Oslo. Etter invitasjon herfra kommer det både prester og lekfolk på pilegrims­besøk fra Fin­land, oftest under ledelse av metro­politten av Oulu. Men kontakten med Russland har også blitt gjenopptatt, både med nærlig­gende menigheter og i særdeleshet med det nyåpnede Petshe­nga-klosteret. I flere år har Hl. Trifon kirkekor har kommet fra Mur­mansk og deltatt sammen med Vadsø Kam­mer­kor og den finske sanggru­ppen sunget på vollen utenfor kapel­let i Neiden. St.Ge­orgs kapell har fått nytt liv og har blitt et møte­sted for skolter og andre fra Norge, Russland og Finland. Foruten dette ble det første og fremdeles eneste orto­dokse kloster i Norge, Hl.Trifon Skita, opprettet med inspirasjon fra hl. Trifons arbeide i Nord. Hl.Trifons arbeide har ikke endt som museum, men har liv i seg til inspirasjon for fremtiden

f. Johannes

forstander for Hl. Nikolai kirke i Oslo og

St. Georgs kapell i Neiden.