Hellige Trifons vita
Som ortodokse kristne i Norge har vi en enestående anledning til og et ansvar for å synliggjøre ortodokse røtter hertillands. Blant annet derfor er vår ikonostas på Helsfyr utvidet med fire helgener som alle har tilknytning til Norge: Hl. Sunniva, Hl. Olav, Hl. Hallvard og Hl. Trifon. Russeren Trifon er den siste kanoniserte helgen som har virket på norsk jord.
Hl. Trifon av Petsjenga (ca. 1495 – 1583)
Mitrofan het han opprinnelig, den lille prestesønnen som fødtes utenfor Novgorod mot slutten av det femtende århundre. Novogorod var en mektige kirke- og handelsstad, og i likhet med Bergen var den Hansa-kontor og pleiet gode forbindelser til Skandinavia. Norge hadde inngått en særlig fredsavtale med Novgorod et århundre tidligere, og de to rikene møttes på denne tiden i Troms. Ikke bare hadde byen en Olavskirke; både Olav den Hellige og Hl. Ingegerd (Anna) hadde hatt tilhold i byen på tusentallet.
Mens Mitrofan lykkelig uvitende vokste opp i Russland, trædde kongen i København den lutherske reformasjonen nedover nordmennenes hode og utraderte riket Norge.
Dragning mot ødemarken
Mitrofan fikk en from oppdragelse i et fattig prestehjem; foreldrene lærte ham å lese og skrive. Så meget som han kunne, hjalp gutten faren i kirken og ivret sterkt for troen. Strengt fastende var han mild og vennlig; av vekst var han kraftig og grovlemmet.
Nysgjerrig var han òg; blant fiskere og handelsfolk i byen spurte han frasagn om folkeslagene i nord.
Det er også fortalt at han under ottesangen en morgen fikk høre disse ordene: Livet er salig for ødemarkens beboere. Nå ble Mitrofan trukket mot et liv som renlevnetsmann i ødemarken. En tid levde han i bønn blant ville dyr og eide likesom Menneskesønnen selv intet å helle sitt hode til.
Én dag viser Vår Herre seg seg for ham i ødemarken og ber ham å dra til Lappland. Tidlig i tyveårene begir han seg nordover like til ishavets kyster i Guds tjeneste.
Etterhvert tok han til å misjonere blant menneskene som bodde i Sør-Varanger (Finnmark) rundt Pasvik- og Petsjengaelva; dette var østsamer eller skolter. Han lærte seg det østsamiske språket og ble kjent med folket og sedene. Østsamene er et gammelt jakt- og fangstfolk veidende laks og rein. Selv om skoltene ikke var et kristent folk ennå, hadde de nok hørt om Kristus før, for mange handelsreisende og ulike folkeslag – også kristne – møttes i disse områdene. Skoltenes siidaer lå i det som senere skulle komme til å utgjøre grenseområdene mellom Norge, Finland og Russland.
Ved Petsjengaelva bygget Mitrofan en liten tømmerkoie og slo seg ned der. Med stor kjærlighet begynte han å preke kristentro til folk i egnen. Ikke bare viste Mitrofan seg å være en kraftfull forkynner; han var også en iherdig strever full av tiltakslyst. Bringesterk var han òg. Ved ett tilfelle bar han egenhendig et par kvernsteiner han hadde kjøpt, over fjell og myr fra Kola by til Petsjenga.
Snekker og tigger
Da Mitrofan nærmet seg førti år, fikk han reist en trekirke ved åen. En liten menighet hadde nå samlet seg om ham. Først tre år senere fikk han tak i en prestmunk fra Kola som kunne vie kirken til Treenigheten; endelig kunne de feire liturgi med fryd.
Ved samme anledning ble Mitrofan selv munkeviet og fikk navnet Trifon. Flere av disiplene hans ble døpt i Petsjengaelva. Fellesskapet og tunet av laftede trebygninger utviklet seg sakte men sikkert til et kloster, Treenighetsklosteret i Petsjenga (– Peisen/Petsamo kalles bygda på norsk/finsk.)
Noen (formell) leder ville Trifon ikke være – og ble det heller aldri; det var ydmykheten han søkte. Holdningen hans var lut, skjegget grånet og håret på issen ble tynt med årene. Saktmodig som han var ble Trifon dog en åndelig veileder for sine venner. Bestandig viste han Vår Frue takksomhet.
Både flyktninger og pilegrimer tok de til seg i klosteret. Trifon var opptatt av menneskets legemlige behov såvel som sjelelige; han drev en utstrakt tiggervirksomhet for å mette dem som sultet; han fór i slikt ærend både til Novgorod og Moskva hvor han fikk treffe tsar Ivan den grusomme. For sin omsorg for folket ble Trifon høyt elsket.
Naturligvis møtte Trifon også motstand, endatil fysisk vold, og det hendte ikke sjelden at han måtte trekke seg tilbake eller gjemme seg. I fjellsiden langs fjorden ved Elvenes finnes den såkalte Trifon-hulen: Den gav den hellige vern mot forfølgernes stormløp. Det har siden vært skikk blant fiskere der omkring å gå innom hulen for å be for den forestående fisketuren. Et Guds Moder-ikon finnes inne i grotten.
De ville dyrene hadde en særlig respekt for den hellige og ydmyke munken. Det fortelles at han engang måtte irettesette en ilter bjørn som forsøkte å stjele fra broderskapet. Bamsen lydde ham, og rovdyrene levde siden i fred med klosteret og feet.
I 1565 var der tyve munker og tredve legbrødre i fellesskapet. På Pasvikelvas vestre bredd startet de byggingen av Boris og Gleb-kirken, hvilken skulle bli østsamenes viktigste kirke inntil den brant i 1944.
Et annet Gudshus Trifon og hans brødre reiste ved dét leitet, var det laftede St. Georgskapellet mellom bjerkene ved Neidenelvas bredd. Dette unnslapp krigsbrannene og står der idag som Nord-Norges eldste trebygning. Hit kommer fortsatt norske, finske og russiske samer på pilegrimsferd, og her feirer ortodokse årlig Gudstjenester med representanter fra Hl. Nikolai og kirken i nabolandene. Forrettelsen foregår vanligvis ute på vollen. Grunnen omkring er en gammel gravplass, så der holdes minnegudstjeneste for de døde. Vannet i Trifon-kulpen er velsignet av Trifon og har helbredende kraft.
Ødemarkens svale
"Ødemarkens svale" kalles helligmannen i akatisten. På sine eldre dager søkte svalen atter bønnen på vidda. Ved et sted han kalte "ødeplassen", var der reist en liten kirke viet Gudføderskens hensovnelse; her levde han som en Guds frie fugl.
Da han selv sovnet hen, var Trifon nærmere 90 år gammel. Sykdom og alderdom innhentet ham; derfor vendte han tilbake til klosteret og døde på sivmatten i cellen sin. Han brast i gråt og mumlet noe om en kommende ulykke før han la seg ned og smilte forklaret for brødrenes øyne.
Hine stod fjetrede tilbake.
Var Trifon vyrdet av skoltene før sin død, ble han ikke ringere æret etter. Han ble kjent som de sjøfarendes beskytter og forbeder. Mange oppsøkte den helliges levninger, og mange ble helbredet ved hans forbønner. Han hadde bedt om å bli begravet ved ødeplassen, hvor han hadde funnet bønnens stillhet mang en gang før.
Men på juledagen et snaut tiår etter Trifons død ble Petsjenga-klosteret brent og plyndret av et finsk-svensk streifkorps. Trifons læresvein Jona av Petsjenga, 50 andre munker og 65 legfolk led martyrdøden. Masakeren minnes av ortodokse første juledag. Siden den tid har klosterets historie vært broket, men der er fortsatt idag klostervirksomhet i Petsjenga.
Trifondagen, Hl. Trifons dødsdag 15. (28.) desember, ble østsamenes nasjonale festdag med reinkappkjøring og festivitas. Dagen er også helget Hl. Jona. Dessverre ble denne hevdvunne tradisjonen med tiden fortrengt; samefolkets historiske skjebne og lutherdommens påvirkning i Norge og Finland er hovedgrunnene til forfallet. Men bl.a. fordi vår egen menighet og kirkeforeningen i Neiden har startet opp virksomhet på norsk side, er den samiske ortodoksi og Trifons arv i ferd med å revitaliseres. Det russiske patriarkatet har også noe aktivitet i Kirkenes under navnet Hl. Trifon menighet.
Hl. Trifon feires fremdeles av ortodokse som “skoltenes apostel”. Tilknyttet vår egen menighet har vi Hl. Trifon skita med en Trifonkirke i Hurdal; derfra kom tidligere i år en fyldig og leseverdig bok kalt Hellige Trifon av Petsjenga – hans liv og virke.
Av Thomas Arentzen
Hellige Trifons vita
