Klosterlivet
Foredrag av arkimandritt f. Johannes.
I
Den ortodokse Kirke er sterkt preget av klostrene og det monastiske livet, med dets idealer og konkrete utfoldelse. Klostrene er mange og har stor åndelig, moralsk og kulturell innflytelse og betydning. I klostrene er det vi finner den maksimale utfoldelse av Kirkens liturgiske liv, dens fromhetsliv, her skapes den ypperste kunst, og her arbeider de fremste teologer, herfra hentes kirkens ledere, biskopene, som velges blandt munker, iallfall formelt sett. Klostrene er ofte viktige pilegrimsmål, knutepunkter i det kirkelige landskap. Videre har det etter hvert blitt vanlig at klostrene er steder for konferanser og sammenkomster.
Det er i klostrene kirkens gudstjenesteliv hovedsakelig har blitt utviklet til det det er idag, det er der kirkemusikken i stor grad har blitt laget, der finner vi mennesker som på radikalt vis lever ut troen, uten alle de kompromisser som er nødvendige i det borgerlige liv.
I den ortodokse Kirke er klostrene ikke i periferien, klosteridealene er ikke ett av mange alternativer, her er klostrene med deres idealer i sentrum. Den ortodokse Kirke er like sterkt monastisk preget som protestantismen er borgerlig og romerkirken er institusjonalistisk preget.
II
Organiseringen av de ortodokse klostrene er annerledes enn vi er vant med i Vesten. Vi finner ikke noe ordensvesen i den ortodokse Kirke. Det betyr at vi ikke har grupper av klostre med hver sin spesielle regel og særlige overhode eller leder. Her er hvert enkelt kloster en selvstendig enhet, kun underlagt den lokale biskop evnt. direkte under patriarken. Hvert kloster har sin regel, som er en lokal tilpassing av de generelle monastiske idealer til de konkrete forhold klosteret befinner seg under, eller betinget av historiske forhold. På en måte fungerer et kloster nesten som en menighet i det lokale stift.
Istedet for ordener, har vi en annen inndeling som karakteriserer det monastiske livet i ortodoksien. Vi har for oss tre forskjellige varianter av det monastiske liv:
1) Klostre, som er større enheter med strengt regulert fellesskapsliv som også oftest avspeiler seg i den ytre bygningsmessige organisering. De ortodokse klostrene skiller seg gjerne fra vestlige klostre ved at kirken i ortodokse klostre ligger i sentrum for resten av bygningskomplekset som ligger orientert inn mot kirken. Det er gjerne en store plass i sentrum av komplekset. Rundt denne ligger bygningene som huser munkenes celler (de bor vanligvis hver for seg i enkeltceller, og ikke sammen i sovesaler etc.) bibliotek, møterum (kapitelsal), spisesal, sykestue osv. lenger bort ligger kanskje verksteder og gjestehus. Men midt på den sentrale plassen ligger klosterets hovedkirke, og her møtes munkene eller nonnene til felles gudstjeneste flere ganger i døgnet.
2) Skitaer, som i dag oftest er filialer av større klostre, hvor den ytre regel kanskje kan være mindre detaljert, men hvor de enkelte medlemmer fører et desto strengere asketisk liv på et høyere åndelig nivå. Den "klassiske" utforming av en skita finner vi uttrykt hos hl.Nil av Sora (1500-tallet i Russland): Her er ikke noe felles bygningskompleks, men en kirke og et hus som rummer spisesal, bibliotek, sykestue etc. og i en viss avstand derfra ligger de enkelte munkenes eller nonnenes celler som små hus hvor de bor for seg selv. Cellene (kelliene) skal ligge et stenkast fra hverandre. Munkene kommer så sammen til felles gudstjeneste og måltid en eller to ganger i uken, resten av tiden ber og spiser og arbeider de i ensomhet.
3) Kellier, hvor en eller to lever sammen; eller hesykhasterier, hvor man lever helt som eremitt. Dette er betinget av et høyt utviklet åndelig liv. En kellia eller hesykhasterion er bygget som et lite hus, ganske enkelt, gjerne med et lite kapell eller bønnerum.
Ofte finner man disse tre former for monastisk liv på samme sted. Et hovedkloster har en eller flere skitaer i nærheten, samt et antall kellier for eneboere. Slik er det f.eks. på det Hellige Fjell Athos, og slik er det også på Valamo i Ladogasjøen, hvor det store Valamo-klosteret er belagt med sine skiter og kellier på en rekke større og mindre øyer, som en hel liten verden for seg.
Alle disse tre variantene er sterkt preget av personlig utfoldelse og frihet, om ikke individualisme, det er den enkeltes personlige åndelige utvikling og vekst som er det vesentlige, alle regler og forordninger er sekundære i forhold til dette. Som ellers i den ortodokse Kirke gjelder i særlig grad det karismatiske prinsipp i klostrene. Helligåndens nådegaver er viktigere enn ordninger og regler. Når et menneske treder inn i et kloster, blir han ikke forelagt et skriftlig klosterreglement som han skal oppfylle. Han blir overlevert til en erfaren lærer som skal lede ham fremover på den åndelige vei, han skal hjelpe ham å avdekke sine personlige egenskaper, laster og dyder, styrke og svakheter, utvikle det positive og fjerne det negative, Avgjørende her er lærer-disippel forholdet som er rammen om de enkelte medlemmers tilværelse. Her finnes stor smidighet og forståelse for personlige behov og karakter.
III
Utgangspunktet for den ortodokse Kirkes klosterliv er sannsynligvis like gammelt som Kirken selv. Særlig står døperen Johannes som eksempel på den kristne asket, og Jomfru Maria og disippelen Johannes som eksempler på renhet og kyskhet. Men det var først på 300-tallet at klosterlivet ble klart synlig som en markant faktor i Kirken. Inntil da hadde nok det generelle martyrium i Kirken stort sett tillfredsstilt behovet for radikal selvoppofrelse og hengivelse, men på begynnelsen av 300-tallet ble Kirken forenet med staten, og en del av det borgerlige system, dermed ble behovet for å kunne følge de kristne idealer og bud på absolutt måte også årsak til et spenningsforhold mellom dem som hadde sluttet fred med verden og dem som brøt med verden.
Det ortodokse klostervesen er fremdeles sterkt preget av de gamle fedre som formet denne første utvikling på 300-tallet: hl.Antonios den store, regnes som alle munkers åndelige far. Hans disippel hl.Pakhomios formidlet et guddommelig bud angående den monastiske draktens symbolske utforming, og den er fremdeles normen. Det ortodokse klostervesen er i det hele sterkt preget av denne tidens store asketer og asketiske miljøer, med deres radikalisme og ekstreme karakter, samt uvilje mot å forveksle sant åndelig liv med bestemte strukturer og ordninger. Fremdeles er klosterlivet orientert ut fra de store monastiske sentra på 300-tallet: Palestina med sine mange store klostre, da i særdeleshet Sabbas-klosteret ved Dødehave som har gitt et viktig bidrag til den liturgiske regel, og Syria og Egypt med sine asketiske fedre og miljøer, samt eremitt-tradisjonen. Hit ut vandrer store skarer av kristne på 300-tallet for å leve ut sin tro på radikalt vis. Her finner vi mange levende monastiske idealer og forbilder. Denne tradisjon lever idag konkret videre spesielt på Athos hvor vi har en hel republikk kun bestående av klostre og munker, slik har det vært siden 963. Videre har vi en levende rest av de store monastiske miljøer i Sinai-ørkenen i det kjente Katarinaklosteret med ubrutt monastisk kontinuitet fra 3-400 tallet. Prinsippielt er der ingen forskjell på det monastiske liv slik vi finner det i disse gamle sentra og det vi ellers finner rundt om i hele den ortodokse verden idag, selv om omstendighetene varierer.
IV
Klosterlivet er inndelt i tre grader: Begynnerstadiet hvor en blir iført drakt, blir tonsurert og får velsignelse til den åndelige kamp. Deretter det lille skema, hvor en blir ikledt den monastiske kappe, og avlegger de tre løfter og til sist, det store skema, hvor en fornyer de foregående løfter i en radikalere form, og hvor en blir ikledt den fulle kledning som tegn på fullstendig hengivelse og forsakelse. Der er i prinsippet ingen skilnad på drakt mellom munk og nonne, men det er forskjell på drakten i de tre stadiene.
I: Nykommeren ikles en sort kaftan med lærbelte og over den en vid kappe med ermer. Rasson. Han får også en høy og stiv hatt uten brem. Kalimavka. I hånden får han en bønnesnor. Han kalles nå Rasoforos.
II: Han ikles først en sid, hvit under-skjorte, deretter en firkantet duk brodert med kors og inskripsjon, som festes med kryssbånd på ryggen, Paraman. Han får den sorte kaftanen og lærbeltet over. Deretter en vid, foldet kappe uten ermer, mantia. Selve tegnet på dette trinnet. Kliamavka med slør over på hodet. I hånden får han bønnesnoren og et kors, Stavron. Han blir Stavroforos. Dette kalles den lille engledrakt, lille skema.
III: Over mantiaen ikles han en lang, smal tøyduk med hull for hodet. Den rekker fra halsen og ned både foran og bak (ligner på skapularet i Vesten) Den er brodert med kors og tekster, og er den fulle form av paramanen fra foregående trinn. Dette kalles Analav. På hodet har han likeledes en brodert, spiss hette, enten over hatten eller direkte på hodet. dette kalles den store engledrakt, det store skema.
Det finnes flere avvik fra dette, som i første rekke gjelder praksis i den russiske kirke idag.
V
De monastiske idealer og grunnprinsipper samt visjon er ikke andre enn de generellt kristne: Fattigdom, kyskhet og lydighet. Kristus oppfordrer oss til å gi slipp på alle økonomiske og materielle bindinger: Selg alt du eier, gi det til de fattige, kom så og følg meg. Det samme finner vi igjen i talen om liljene på marken og himmelens fugler. Dette dreier seg om å våge å gi seg hen til Gud, uten å søke å sikre sin egen eksistens med materielle verdier. Renhet i form av å være uberørt av kjødelige lyster og begjær er likeså et generelt kristent ideal som bygger på både utsagn av Kristus selv og apostlene. Særlig ap.Paulus taler varm for den ugifte stand, selv om kyskhet også kan overholdes innen ekteskapet og ikke prinsippielt utelukker seksualitet. Innen klosterbevegelsen betyr dog kyskhet først og fremst seksuell avholdenhet, deretter "hjertets renhet". Til slutt er det lydigheten, som Kristus selv var det fremste eksempel på, Han som selv var lydig under Faderen, lydig like til døden på Korset, til vår frelse.
Disse tre prinsipper er grunnpillarene i kloster-reglene. Men klosterregelen er til kun for å regulere det praktiske liv i fellesskapet, den er ikke saliggjørende, det er ikke mål i seg selv å oppfylle disse regler. Klosterregelen er en omstendighet som skal gjøre det lettere å nå hensikten med det kristne liv.
Hensikten med kristenlivet er det vi finner i den Hellige Skrift hvor Gud sier til sitt folk: vær hellige, for jeg er hellig, og Kristus formulerer det: vær fullkomne. På annet vis har han fremstilt det i saligprisningene. Hellighet og fullkommenhet er utenfor vår skaper-evne, men Helligånden kan formidle og danne det i oss. Derfor har apostlene sagt oss at vi skal være tempel for Helligånden. Dette realiseres gjennom aktivt samarbeide mellom Gud og mennesket. Om du vil bli fullkommen, selg alt du eier og følg meg, sier Kristus. Den som vil følge Ham, må forsake seg selv og ta sitt Kors opp.
Av dette er det klart at det å trede inn i et kloster ikke innebærer annet enn at en sier seg villig til å gå inn i den åndelige kamp for å nå målet med kristenlivet: hellighet og fullkommenhet. Det å være munk eller nonne er ikke i seg selv noen kvalitetsbetegnelse fremfor å leve i ekteskap. Å leve i kloster er å arbeide på sin sjels frelse ved Guds nåde.
Hensikten med kristenlivet som Kristi etterfølgelse, for å bli likedannet med Kristus og nå "aldersmålet for Kristi fylde", er det samme som å realisere frelsen i Kristus.
Dette dreier seg om en aktivitet, vekst og utvikling ved Guds nåde og kraft. Her er askese et nøkkelbegrep. Askese er et gresk ord som betyr øvelse. Og denne øvelse eller trening har både positive og negative aspekter. Det er en oppøvelse i det gode for å få styrke til å fordrive og motstå det onde. Denne virksomhet skjer gjennom intens og vedvarende bønn - ikke subjektiv bønn, med utgytelse av individuelle følelser og opplevelser, men åndelig bønn. Bønnen er her et reelt redskap for fellesskap med Gud og deltakelse i Guds kraft, og ikke bare en fremstilling av egne tanker, ønsker, følelser og opplevelser. Ved siden av bønn, er det faste som er det viktigste redskap.
Gjennom denne virksomheten har vi mulighet for å "komme til oss selv" lik den fortapte sønn. Dette er en prosess hvor vi i stadig større grad åpenbares som Guds barn i Kristi lignelse.
Det monastiske liv som askese og forsakelse er aktivitet. Vi kan kalle det en åndelig frigjørings-prosess hvor vi aktivt arbeider sammen med Guds nådes kraft for å bli befridd fra det onde, alle laster og lidenskaper, alle bindinger til "denne verden" og det som er forgjengelig. Men det er også i høyeste grad en kreativ prosess, hvor en ved Guds nåde arbeider på seg selv, på å gjenskape seg selv etter Skaperens bilde og lignelse, slik vi har fått det åpenbart i Kristus, i hvem vi er Guds barn og arvinger.
Er da klosteret fullstendig isolasjon fra verden og samfunnet med dets mennesker utenfor? Nei, det er det slett ikke! Det er en avstandstaken til de sosiale og politiske og økonomiske ordninger utenfor, en avstandstaken til et samfunn som forsøker å sikre sin eksistens på egen premisser og ikke i Gud, det er et farvel til individuelt liv i et samfunn som bygger på selvhevdelse, egoisme og alles kamp mot alle. men det er ikke noen isolasjon. Man må skille klart mellom Guds skaperverk, som opprinnelig var "såre godt", og "verden" som ligger i den ondes vold. Skaperverket er gjenstand for kjærlighet og omsorg, særlig fordi det vitner om Guds herlighet og storhet, mens "verden" er et begrep som omfatter alt det fordreide og ødelagte som truer skaperverket og mennesket. Klostrene har alltid omsorg for det som skjer ute i verden og søker stadig å bidra på positivt vis til det beste for dem utenfor. Enhver som kjenner kirkens historie og vår kulturhistorie kjenner til klostrene avgjørende betydning for utviklingen av vår kultur og humaniseringen av våre samfunn. Klostrene har vært særlig aktive i misjonering og forkynnelse, store områder har blitt kristnet fra enkelt-klostre.
Klostrene driver stundom viktige helsemessige og sosiale institusjoner og viktig opplysningsarbeide, men dette er sekundært i forhold til det religiøse. Kjærligheten til mennesker er avhengig av kjærligheten til Gud og ikke omvendt. Aktivitet utad er en funksjon av den kjærlighet som Gud fyller mennesket med gjennom den asketiske kamp i bønn og faste. Selvforsakelse er en betingelse for selvhengivelse.
Kirken er ikke først og fremst en organisasjon, og der ikke heller klostrene. Kirken er en organisme med mange viktige organer, og klosrene er blitt kalt Kirkens lunger. Klostrene innehar således vitale funksjoner i Kirkens legeme. Her foregår der kontinuerlig og intensiv bønn, ikke bare for dem som bor der, men for hele Kirken og hele verden utenfor. Klostrene er steder hvor mennesker søker for å få åndelig råd og helbredelse, her søker man sjelesorg og trøst, her søker man inspirasjon. Klostrene er konkrete vitnesbyrd om troens realitet, at kristentroen ikke bare er vakre fortellinger og myter, eller tørre dogmer og læresetninger, men at det er virkelighet som kan tas på alvor og bli bestemmende i radikal form for hele menneskets liv. Klostrene er dermed også en balanserende faktor overfor et kristent samfunn som alltid står i fare for å bli altfor borgerliggjort, altfor sekularisert. Dette er en utfordring som ikke konstruereres av klostrene, ikke heller en bevisst protest mot det kristne samfunn generelt, men som er en naturlig konsekvens av klosterets blotte eksistens i kontrast til "verden". I klostrene finner vi en levende og naturlig eskatologisk virkelighetsoppfatning: Vi har ikke her noe blivende sted, vi har vårt borgerskap i himmelen, hvor vår Herre Jesus Kristus har beredt oss rum, og dermed blir alle troende minnet om dette virkelighetsperspektivet. Dette igjen forteller oss at klosterlivet ikke er noen virkelighetsflukt, men tvert imot er et oppgjør med alle falske forestillinger om livet i denne verden, forestillinger vi gjør oss for å holde sannheten om vårt liv på avstand. Klosterlivet er nettopp en aktiv søken etter virkeligheten, gjennom fellesskap med Ham som er den eneste sanne virkelighet, Gud selv. Alle tings opphav og fullender.
Fra tidsskriftet ”Tabor” nr. 5 1998
Hl. Trifon Skita
Klostrene som åndelig arena
